–  Er det en ting jeg har lært så er det at mennesker er veldig vennlige og forståelsesfulle om man bare er åpen om hva man strever med fra starten av.

Fra barneår har Henry slitt med vennskap og å forstå andre mennesker, og det ble vanskeligere i skolealder.  – Foreldrene sa alltid at jeg var litt «rar», uten at det ble nærmere fulgt opp, sier Henry.

Fanget i seg selv

Henry innså etter hvert selv at han hadde sosial angst. –  Jeg ble ofte så nervøs av gruppeoppgaver, presentasjoner, muntlige prøver på skolen, at jeg ble helt stum. Og ikke overaskende stoppet angsten meg fra å søke om hjelp. Jeg kan huske å stå utenfor helsesøsters kontor, med ønske om å få hjelp, men jeg var for frossen til å komme meg inn døra.

Etter hvert kom helsesøster på besøk til klassen. Det gjorde at jeg ble sett og fikk hjelp, og tilbud om psykolog. –  Mine utfordringer var større enn jeg først trodde. Det var ikke bare sosial angst, men også andre diagnoser. Jeg klarte å komme meg gjennom skolen takket være den tilretteleggingen jeg fikk.

Skolegang og en handlekraftig mamma

– Da jeg skulle begynne på videregående visste jeg ikke hva jeg ville med livet mitt.  Jeg visste ikke om mulighetene eller hva slags jobber som eksisterte.  Mamma trodde ikke jeg kom til å «overleve» å gå 3 år med studiespesialisering. Hun dyttet meg til å ta Kunst, design og arkitektur-fag, siden jeg alltid har foretrukket kunst-temaer. Min mor gav meg også råd om å ta et år på folkehøgskole etter videregående for å trene opp mine sosiale evner. Etter folkehøyskolen visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

- Takket være en handlekraftig mor, kom jeg i kontakt med NAV og Arba.

Veien til fagbrevet

Henry trengte hjelp og han fikk AFT-plass på Arba. Først for å trenes opp i jobbintervjuer og annet jobbrelatert.  Etter hvert ble det tiltaksplass på Grafisk digitaltrykk. – Jeg følte meg trygg der. Trygghet er viktig for meg og det var ikke mange steder på den tiden jeg følte meg trygg, sier Henry.

– Jeg likte arbeidet og tok til arbeidsoppgavene raskt. Det sosiale aspektet var fortsatt vanskelig. Skulle jeg tørre å spørre om hjelp? Det var flere ganger de første månedene jeg dro hjem med tårer i øynene skapt av sosial panikk.

Sigurd Rossnes, som er arbeidsleder på Grafisk trykk tilbød Henry en lærlingplass.

– Jeg tror kanskje jeg hadde imponert han litt med ferdighetene mine. Jeg trodde aldri jeg skulle tilbake til fag, kurs og prøver, men det gjorde stor forskjell at jeg likte hva jeg lærte og følte meg trygg i det. Det er noe helt annet å lære gjennom arbeidet, enn å memorere fra en bok.

– Jeg har vært heldig. Arba tar godt vare på folk. Da avtalen med nav gikk ut, fikk jeg kontrakt på en ordinær lærlingplass på Arba fram til studiet var over.

– Fagprøven gikk som en drøm. Prøveoppgavene føltes enkle. Jeg hadde tre sensorer. Tre fremmede som jeg skulle snakke med og forklare hva jeg gjorde mens jeg gjorde det. Krise, tenkte jeg. Krise var det ikke! Jeg bestod, «uten tvil», sier Henry.

Det har vært inspirerende og gøy og følge Henry på veien. Fra den dagen han smøg seg inn hos oss på grafisk til han var klar og gledet seg til å ta svenneprøven. At vi nå er så heldige at vi har han fast med på laget er kjempegøy – her har vi en dedikert og faglig dyktig grafisk produksjonstekniker, sier avdeligsleder på Arba Grafisk, Nina Jacobsen.

«På jakt etter meg selv» 

– Jeg hadde visst lenge at jeg ikke var jente. Jeg var heller ikke trist over diagnosen min, kjønnsinkongruens. Jeg var overlykkelig over å endelig forstå meg selv. Likevel skulle det ta lang tid før skiftet endelig kunne skje.

Etter måneder med psykologbesøk både på Rikshospitalet og hjemme, fikk jeg diagnosen, som betydde at jeg endelig kunne ha råd til behandlingen for å bli mann. Fagprøven kom i august og operasjonen i desember!

Det var godt å være tilbake i jobb da det nye året startet. Selvsikker både fordi jeg har kommet så langt, og fordi jeg var endelig meg, avslutter Henry.